Notater |
- Da Peder Torgersøn fikk bøksel på hele tre vågers landskyld på Hov, så sto det i tingboka at han var ifra Remmen i Nesna. Han var da nettop gift med Karen Nielsdatter Remmen, og hadde sansynligvis bodd hos sine svigerforeldre en tid.
Peder Torgersøn på Hov var nok svært "dyktig" til å skaffe seg uvenner. Se for eksempel under Daniel Jenssøn. I tingbøkene opptrer han ofte både som saksøkt og som saksøker.
Sommeren 1781 var han i stuen i Huusbye Nesset sammen med flere menn, bl.a. Augustinus Jenssøn Horn. Samtalen gikk bl.a. om tyveri. "Augustinus Jenssøn Horn gik hen til Kiøkken Dørren, og havde en Foed over Dørtærskelen for at gaae ud i Kiøkkenet; idet same sagde Peder Torgersen Hov: Gamel Tyven gik nu til Kiøkenet". Augustinus hørte bemerkningen, og det ble en del krangel. Peder ville slåss, men Augustinus ville ikke, han saksøkte heller Peder.
Samme år, i 1781, "da Huusbye Jægten var fra Bergen hiem kommen", var det mange folk samlet i Huusbye for å hente varer som de hadde bestilt fra Bergen. En slik anledning var nok litt av en begivenhet for folk, og noen tok seg en smak på brennevinet som også kom fra Bergen. Blandt folkene fra Løkta, som var i Huusbye denne dagen, var Peder Torgersøn Hov, sønnen Niels Pedersen og Ole Michael Kobberdahl. Til hjemturen, denne gangen, var det ganske fin medbør. Ole Michael Kobberdahl, som bare hadde en liten hundroms færing, bad om å få slep av Peder Torgersøns Ottringsbåt. Han fikk slep, men da de hadde seilt "nogle Børse Skud" fra land kom Ole Michael på at han hadde glemt en flaske brennevin i Huusbye. Han bad Peder Trogersøn om å vente på seg, mens han rodde tilbake etter brennevinet. Han skulle også kjøpe et glass. Meningen var nok at det skulle vanke en dram for bryderiet. Peder ventet, men han var nok litt irritert over forsinkelsen. Ole Michael var raskt tilbake, og la til ved ottringsbåten. Han gikk ombord for å gi mannskapet sitt brennevin. Han hadde ikke glasss allikevell, og måtte låne ett av Peder. Alle fikk en dram. Med ett kom Peder og Ole Michael i "Mund=kiækel og klameri med hinanden". Ole Michael flygtet over i sin egen båt, tok med seg sin flaske og glasset han hadde lånt, og rodde avgårde. Peder fikk satt seil på ottringen, og de både seilte og rodde etter Ole Michael. Ole Michael var nå virkelig redd, og han rodde i siksak med færringen for å unngå å bli rendt ned. Han lyktes en stund, men sammenstøtet var uunngåelig. Da Ottringen traff, forsvarte han seg med en åre, og denne traff Peders 21 årige sønn, Niels, over øyenbrynet. Niels begynte å blø endel p.g.a. dette. Da hoppet den småfulle og illsinte Peder over i færringen, tok en åre der, og slo den så hardt i båtripen at den gikk i tre stykker. Peder fikk bøyd Ole Michael på hodet ned i færingen, og tok ett av stykkene fra åren og slo Ole Michael "veldig over Ryggen". Ole Michael "jamrede sig ynkelig", skrigendes om hielp, bedende Gud trøste og bædre sig". Da Peder forlot færingen var Ole Michael ikke istand til å ro seg iland ved egen hjelp. "Peder Torgersøn sagde: Lad den Hund ræke paa Søen lenge nok." Niels Pedersøn trosset sin far, og forbarmet seg over Ole Michael. Han gikk over i færingen, øste den, for den var halvfull av sjø, og rodde til Hov=søen på Løkta.
To drenger, som sto i åkeren og skar korn for Peder Torgersøn Hov, hørte litt senere "et græsseligt eller fælt Raab nede ved Søen". De gikk for å se hva det var, og de fandt Ole Michael liggende på magen, halvt på land og halvt i sjøen. Trøyen hans var vrengt oppover hodet hans. De to drengene ville hjelpe ham i hus, men han tålte ikke at de rørte på ham. Han hadde store smerter. De dro ham likevel på tørt land, og de forsøkte også å rette på trøyen hans. Det ble mye rop og skrik. De to drengene gikk så tilbake til sin husbonde Peder Torgersøn. De turte vel ikke å hjelpe Ole Michael mere av frykt for husbonden sin.
En båtslengde fra sjøen der Ole Michael lå, var det en husmannsstue, der det var en kvinne hjemme. Ole Michael krøp, på hender og knær, inn til henne, og ble liggende der om natten.
Da denne saken var oppe på vårtinget i 1783, var Ole Michael Kobberdahl "ved døden afgangen", "blev borte paa Søen, 47 aar gl" den 20. juni 1782. Saken verserte i flere år for retten, men den 15/11 1786 falt dommen. Peder Torgersøn Hov måtte betale 29 riksdaler 3 mark og 14 skilling i bøter og saksomkostninger. Dette var mye penger. Samme dag falt det også dom i en annen sak mot Peder Torgersøn. I den ble han dømt for ulovlig brennevinshandel, og for dette fikk han 1 riksdaler i bot, samt at han måtte betale saksomkostninger på 10 riksdaler, to mark og 12 skilling.
Den 21. oktober 1784 saksøkte Peder Torgersøn Hov Daniel Jenssøn Brevig (se også denne) for å få tilbake gjeld. Peder mente at Daniel skyldte ham 2 riksdaler samt fem kanner brennevin. Pengene hadde Daniel lånt på sin mors vegne, for at hun skulle betale for Daniels fars likkiste! Daniel mente at han ikke skulle betale tilbake dette til Peder. Brennevinet hadde Daniel fått av Peder til julen 1783, og Daniel hevdet at de hadde avtalt at han skulle betale 2 riksdaler og 8 skilling for brennevinet. Peder Torgersen hadde siden gjentatte ganger nektet å ta imot penger for brennevinet (kanskje var han redd for å bli tatt for brennevinshandel, noe han senere også ble dømt for, se over). For å vise godvillighet lovte Daniel nå å levere tilbake brenevinet. Resten av saken ble utsatt, og senere frafaldt p.g.a. manglende bevis.
På samme høstting stevnet Peder Torgersøn sine to naboer Hans Jenssøn Hov og Elias Pedersøn Hov, fordi de skulle ha brudt seg inn i et naust hos ham Peder hadde også enda en sak mot Hans Nicolai Jenssøn og Elias Pedersøn, fordi han mente at deres kyr hadde spist opp en tønne såkorn for ham. Denne saken ble avvist av retten.
På det samme høsttinget saksøkte Peder Torgersøn også to nabokvinner, Maritte Elemetsdatter og Bendigte Gregusdatter, denne saken frafaldt han imidlertid.
|