| Notater |
- Først må jeg nevne at sitatene fra Hjalmars dagbok har fått rettet åpenbare skrivefeil. De er også delt opp i setninger med komma og punktum. Dette er gjort for å lette lesingen. Ingenting er forandret ved ordlyden.
Hjalmar var født i Husby, og han vokste opp sammen med sine foreldre, som bodde hos hans mormor og morfar i Skaret i Husby. Hjalmar var eldst i en søskenflokk på fem.
Den 1. juli 1914 begynte Hjalmar som sjømann. Han mønstret da på lokalbåten D/S Vefsen, som fyrbøter. På denne båten ble han fram til 30. april 1915. Året etter, i 1916, reiste han sammen med Martinus Antonsen, som også var fra Husby, til Trondheim. De skulle begynne i brannvesenet. Hjalmar var brannmann i tre måneder, fra 28. april til 27. juli. Det var på denne tiden at han traff Borghild Vangsholm fra Tenna. Henne kom han senere til å gifte seg med.
Borghild var reist til Trondheim sammen med sin søster Juliette. De hadde fått arbeid som tjenestepiker. Borghild kom fra et religiøst hjem, og hennes søster ble med i Frelsesarmeen i Trondheim før hun døde bare tjue år gammel. Borghild reiste senere til Bergen for å tjene. Der kom hun i kontakt med babtistmiljøet, og hun ble babtist for resten av sitt liv.
Borghilds far Albert, som var en svært religiøs mann med et noe vanskelig gemytt, nektet å ha noe å gjøre med Hjalmar i begynnelsen. Senere, da Albert fikk vite at Hjalmar hedde lånt bort penger til Borghilds brør, ble Hjalmar godtatt. Den blivende svigerfar forsto at Hjalmar hadde spart opp en del penger. Dette satte saken i et annet lys!
Den 22. februar 1917 mønstret Hjalmar på D/S Neverdal av Narvik, som fyrbøter. Den 18. april samme år ble han donkeymann. Han mønstret av båten den 26. juli 1917. Senere samme år reiste han til Bergen, der Borghild nå tjente, for å mønstre på D/S Mars i det Bergenske Dampskipsselskap. På denne båten ble Hjalmar i tretten måneder. Den 6. november 1918 skiftet han over på S/S Iris i det samme rederiet. Hjalmar seilte fremdeles på S/S Iris da han og Borghild giftet seg den 5. juni 1920. Den 12. desember samme året mønstret Hjalmar av. Kona var nå blitt gravid, og den 15. mars 1921 fikk de datteren Lilly Juliette. Borghild var nå flyttet nordover, og hun bodde på loftet i det huset som Hjalmar var vokst opp i. Hjalmars foreldre Sivert og Emilie, og Hjalmars besteforeldre Anders og Maren bodde nedenunder.
Hjalmar hadde nok et nært forhold til sine besteforeldre. De var temmelig fattige, så Hjalmar hjalp dem med en del penger, slik at de kunne kjøpe litt ekstra mat, ved og andre nødvendigheter. Her er et utdrag fra et brev som Hjalmar fikk fra bestemoren Maren (datert 17/11 1920): "Ja Gud ved om jeg nogen sinde kan jengjelde dig for vad du har jort for mig, men en ting kan jeg gjøre, og det er at du skal ha din del i huset frit vis du trenger hus at bo i. Og du skal ha din del eller arvelaad efter min død, som mit fjerde barn (hun hadde tre), du har været en kjær dattersøn, for mig har du været som en af mine egne børn. Gud velsigne dig, maatte Herren bevare dig paa haves bølger og lade dig engang faa et hjem paa landet, saa du kan bo sammen med din familie."
Hjalmar drev antakelig med hjemmefiske i de neste to årene. Han var også i Lofoten sammen med svigerfaren. Den 6. april 1922 fikk han og Borghild sønnen Asbjørn Martin.
I februar 1923 mønstret Hjalmar på D/S Castor i Det Bergenske Dampskipsselskap. På denne båten var han i 16 måneder, fram til 14. juni 1924. Da ble han hjemme i Husby helt fram til 1926. Iløpet av denne tiden fikk han og Borghild sønnen Trygve Kristoffer, født den 17. juli 1925.
Den 26. februar 1926 mønstret Hjalmar igjen på D/S Castor. Denne gangen var han på båten fram til den 24. mai 1931. Nå hadde Hjalmar spart opp penger nok til å kjøpe seg en motorbåt for å drive fiske. Dette var den første motorbåten i Husby.
Den 7. mai 1932 fikk Hjalmar enda en sønn, Knut Kristian. Elleve dager senere mønstret han på turistbåten D/S Meteor av Bergen. Han var ombord på denne båten hele sommeren, fram til den 30. september. Da Hjalmar kom hjem til Husby drev han fiske med motorbåten sin. Hver sommer fram til sommeren 1936 var han ombord på D/S Meteor, ellers på året drev han fiske.
Hjalmar solgte så fiskebåten sin, og den 26. oktober (på sin 43-årsdag) 1936 mønstret han på båten S/S Brant County. Denne båten gikk i utenriksfart. Båten var registrert i Bergen, var på 5001 Brt. og 7875 Dwt. Båten tilhørte Bergenske Dampskipsselskap. Båten var bygd i 1915. Hjalmar var på denne båten i mange år, sist som tredjemaskinist.
Da den andre verdenskrigen kom gikk båten i den meget farefulle konvoitrafikken over Atlanteren. Jeg vet at skipet deltok i disse konvoiene:
HX149, på 57 skip, forlot Halifax 10/9 1941 og ankom Liverpool 25/9.
HX 162, på 31 skip, forlot Halifax 2711 1941 og ankom Liverpool 11/12.
HX 175, på 27 skip, forlot Halifax 13/2 1942 og ankom Liverpool 25/2.
HX 186, på 21 skip, forlot Halifax 20/4 1942 og ankom Liverpool 2/5.
Den 21. august 1942 fikk Hjalmar Krigsmedaljen av kong Haakon VII i London. For Hjalmar var det først senere at krigen skulle by på de værste opplevelsene. Han fortsatte på konvoiene:
ON 145, ukjent antall skip, forlot Liverpool 9/11 1942 og ankom New York 25/11.
ON 162, på 58 skip, forlot Liverpool 23/1 1943 og ankom New York 11/2.
HX 228, på 60 skip, forlot Halifax 2/3 1943.
På denne siste konvoien, den 11. mars 1943 ble Brant County torpedert og senket i Nord-Atlanteren. Det ble hevdet at det var ubåten U757 som sto bak torpederingen, og posisjonen var 5205N02735W. Nyere opplysninger tyder på at det var ubåten U-86 som sto bak senkingen.
Seks ubåter hadde kvelden i forveien startet angrepet på denne konvoien. Det kom til intense kamper mellom eskorteskipene og ubåtene. Den britiske destroyeren Harvester ble senket av U-432, og den franske corvetten Aconit tok hevn ved å senke denne ubåten (Harvester og Aconit hadde tidligere senket U-444).
Mens kampene pågikk ble seks av konvoideltakerne torpedert, herav altså også Brant County.
Tapene på Brant County var på 16 norske besetningsmedlemmer, 12 utenlandske besetningsmedlemmer, 7 norske passasjerer og en utenlandsk passasjer.
Jeg siterer her fra en artikkel i Norges Handels og Sjøfarts Tidende. Den er skrevet av Harald Kjeldstrøm, som var kokk ombord på skipet da det ble senket:
"S/S Brant County gikk 2. mars 1943 ut fra Halifax (i Canada), lastet med stykkgods og ca. 1000 tonn TNT som vi hadde i nr. 1 og 2 rom. På dekk var tanks eller panser-stridsvogner. Konvoien skulle til Liverpool. Kl. 18 onsdag em. 10. mars 1943 sank den første båten i Nord-Atlanteren. Angrepene fortsatte ut over natten. Og vi var ikke høye i hatten, når vi tenkte på det stoffet som vi førte i eneren og toeren. Vi håpet jo i det lengste å skulle gå fri denne gangen også. Kl 2 torsdan morgen 11. mars smalt det. Torpedoen gikk inn i nr. 3 rommet, som uheldigvis var lastet med karbid. Siden har jeg hørt, at det ble forbudt å laste karbid så nær inntil eksplosive saker. Ett eller to minutter senere sto hele salongbygningen og brua i fyr og flamme. Vi fikk ut en livbåt og skjøvet den fra skipet som fremdeles hadde 8,9 knops fart, for det ble ingen tid til å stoppe maskinen. Og det var vi glad for, når vi hvert sekund kunne vente at det skulle ta fyr i kruttet."
Så går jeg over til å sitere fra en dagbok som Hjalmar har skrevet: "Jeg hadde vakt og var på maskindørken då vi ble torpedert. Jeg sto da og ventet en stund på å få årdre ifra broen, enten telefon eller telegrafen, men der kom ikke noe beskjed og skibet begynte at krenge over. Jeg stoppet ikke maskinen men tenkte at springe opp og se hvor det så ut, men (da jeg) kom halvveis krenget skibet sig så over at det tok inn sjø gjennom maskindøren, så jeg måtte då bare holde mig fast for ikke at bli tatt ned igjen av sjøtrykket. Men då jeg fikk se mig om var det bare flammer over alt. Då jeg kom mig på dækk så jeg at en av livbåtene var kommet på vannet. Det var då ikke annet at gjøre enn at springe over bord. Jeg fikk tak i taljen til livbåten og kom nu oppi den just med det samme at den la fra skuta. Flere lå då i vannet og svømte og ble da tatt opp efter hvert."
Videre skriver Kjeldstrøm i Norges Handels og Sjøfarts Tidende: "Vi fikk fisket opp 4 mann som lå i sjøen, og var kommet et godt stykke aktenom, da han sprang i luften. Det var ingen i livbåten som fikk større kvestelser, men et par fikk trommehinnene sprengt av lufttrykket. Og det regnet over oss med småbeter. Og vi hørte senere at andre skip i konvoien hadde lidt skade av trykket fra Brant County."
Hjalmar: "Det gikk vel en syv eller 8 minutter så sprang hele skibet i luften med et frygtelig smell, og dem som var i sjøen blev då dræbt med en gang av trykket, og det haglet då av store og små deler fra skibet som falt ned. Vi var då 23 mann i livbåten og vi sendte då opp noen raketter, og en engelsk lastebåt hadde då gått ut av konvåjen og så då rakettene, så vi ble då tatt opp efter at ha vært en time i livbåten. En var då så forbrendt at han døde då efter en timestid, og blev då begravet samme dag. Så vi blev då 22 mann som blev reddet og 36 druknet eller blev dræbt av explosjonen. Vi var då ombord der til den 16/3 at vi kom til Liverpool."
Skipet som plukket opp de overlevende var britiske SS Stuart Prince.
Hjalmar var i Liverpool i ca. et halvt år fra 16. mars 1943 fram til 24. september samme år, da reiste han til Garston og mønstret på S/S Vest. Skipet gikk til Cardiff og lastet kull. Derfra gikk ferden igjennom Gibraltarstredet og til Malta. Dit kom de den 26. oktober (Hjalmars 50-årsdag), og dro derfra til Sisilia. Så gikk de opp østkysten av Italia til Brindisi, og dro derfra til Bari der de ankom den 25. november. I Bari losset de i flere dager fram til 2. desember, da ble havnen utsatt for et luftangrep.
Her forteller Hjalmar i sin dagbok: "Den 2/12 kl.1930 begynte et luftangrep på havnen, og der låg to båter med amunisjonslast inn på havnen. Én fikk en fulltreffer og sprang i luften, og av lufttrykket datt deler av broen (vår) ned og hele skårsteinen falt ned. Den andre (båten) sprang i luften kl. 1945, og då blev alt smadret ombord (hos oss), og flere blev såret. Den ene av donkey mennene mistet hånden og måtte på sykehus."
Her er en del linker med grundigere omtale av grusomhetene i Bari enn det Hjalmar nevnte kort:
Warsailors omtale av D/S Vest, hendelsene i Bari og dets mannskap.
History.net's omtale av Bari: 'The second Pearl Harbour'.
En øyevitneskildring av infernoet.
Hjalmar fortsetter:
"Vi blev så her i Bari til den 12/12, da fikk vi årdre om at gå ombord i en båt som skulle opp til England. Vi gikk så ombord der og fikk besje på at båten skulle ikke gå derfra før den andre dagen. Noen av oss tok en tur i land, men et par timer efter at vi var gått på land gikk båten, så da vi kom på kajen igjen var båten gått, og denne båt het Cape Howe. Vi kom så tilbake til hotellet, og blev så sendt med bil til Toronto den 14/12, hvor vi kom samme dag."
I Toronto ble Hjalmar og hans akterutseilte kamerater værende i en transittleir fram til 21. desember, da skulle de være med et engelsk troppetransportskip til Afrika, men skipet fikk maskinskade, og måtte returnere. Juleaften fikk de være med et fransk troppetransportskip, som het Ville D'Oran. På denne båten hadde Hjalmar en etter forholdene hyggelig julekveld.
Skipet gikk via Malta, og kom andre juledag fram til Phillipsville (byen heter nå Skikada) i det østlige Algerie. Hjalmar måtte her vente til fjerde juledag før det gikk tog til Algier (hovedstaden). Han forteller om togturen: "Vi gikk så på toget om mårran kl. 0930. Det var bare lastevogner, eller kuvogner, ikke noe at sitte på, så det var at stå eller sitte på gulvet i vognen, så det var en trasig tur. Vi kom så samme kveld til en by indi landet som het Konstantin. Det var en meget flott by, og ganske stor. Her måtte vi ligge i de vognene om natten, og det var meget kåldt, slik at det frøs is om natten. Hadde ikke noe køiklæde så her var det et hundeliv. Toget gikk så derfra kl. 2 om natten den 29/12, og kom så til en by kl. 12 om dagen. Den het Sifflez, og der var vi til kl. 4 om eftermiddagen, og her fikk vi 3 ulltepper hver mann, for vi hadde enda en natt på toget. Og denne natt blev det ikke så kåldt,for vi tullet oss inn i ullteppene, så det gikk ganske bra. Den siste natten var det meget sne i fjellene. Kom så endelig til Algier den 30/12."
Hjalmar ble i hovedstaden Algier i den første måneden av 1944. Han skriver i dagboken sin at han hadde det ganske bra der, med sol og sommer og god mat. Han kontaktet det norske konsulatet i byen, og det var antakelig de som forsøkte å ordne transport videre til England. På konsulatet fikk han iallfall en del adresser til registreringskontorer i England. Disse måtte han ta kontakt med når han kom fram. Den 17. januar var det meningen at de akterutseilte fra Bari skulle være med et skip til England, men skipet var stappfullt slik at Hjalmar og en annen ble igjen. De fikk ikke plass på en båt før den 30. januar. Denne var et Engelsk troppetransportskip, som gikk til Liverpool. Skipet het S/S Stratmore og var på 28000 tonn. Det hadde åtte dekk, og det var 6000 mann ombord på turen til England. Hjalmar kom i land i Liverpool den 11. februar 1944.
I Liverpool meldte Hjalmar seg til registreringskontoret, men han fikk ikke hyre på noen båt før den 2. mai. Da mønstret han på skuta Norjerv. Båten gikk ikke ut før over en måned senere, og da gikk den innenriks i England via Swansea til Barry. De kom til Barry den 18. juni 1944. Mens de var der fikk de beskjed om at de skulle til Frankrike for å senkes der. Dette var like etter D-dagen, som var den 6. juni 1944, da allierte styrker angrep det tysk-okkuperte Frankrike, for siden å befri resten av Vest-Europa. Båten skulle senkes ved stranden for å brukes som molo for landgangsstyrker. Mannskapet skulle bare ta med det aller nødvendigste av klær til turen. De fikk også utdelt gassmaske, ryggsekk og annet utstyr, i tillegg til at de fikk instrukser om hva de kunne vente seg.
Båten gikk ikke fra Barry før den 6. juli, én måned etter D-dagen, og Hjalmar skriver: "vi gikk fra Barry den 6/7 om kvelden, men ankret opp for natten, og gikk derfra om mårran, og alt gikk jo bra. Vi kom inn i en stor konvoi, og kom då til Frankrike den 10/7, men blev så liggende der i flere dager. Det var et fryktelig leven med kanonade både natt og dag. Tyske fly var over, men fikk ikke gjort noen skade, for dem blev nedskutt lige fort som dem kom over, så det var riktig moro at se dem gå ned i sjøen, noen i flammer, og andre gikk ned på land. Vi blev så senket den 16/7 (ved Omaha Beach, Calvados), og kom så ombord i en amerikansk invasjonslækter samme dag, og blev der ombord til den 18/7 då vi kom til Southampton."
Her er en omtale av hva som skjedde på D-dagen, der også Hjalmars skip Norjerv er nevnt.
Den amerikanske innvasjonslekteren gikk videre til London samme dag, og her fikk Hjalmar føling med bombingen av London. Han skriver at den pågikk i ett i de to døgnene han bodde på hotell der. Hjalmar reiste så tilbake til Liverpool, den han ble gående på land i over ti måneder. For det meste arbeidet han på skip som var i havn for reparasjon. På noen varte arbeidet bare noen dager, på andre varte det opptil en måned.
I mellomtiden hadde Hjalmars to eldste sønner, Asbjørn og Trygve, satt opp huset på Holthe hjemme i Husby for Hjalmar og Borghild. Hjalmar var fremdeles i Liverpool da Norge ble fritt den 8. mai 1945. Etter frigjøringen fikk han for første gang på svært lenge høre fra sin kone. Det var et enkelt telegram, som bare sa at alt var vel der hjemme. Hjalmar håpet nå på å komme seg på en båt som gikk til det frie Norge, men det skulle ennå gå lang tid før han kom seg hjem.
Den 4. juni 1945 mønstret Hjalmar på båten S/S Skiensfjord i Liverpool. Den skulle gå over Atlanteren til Philadelphia. Han skrev at han regnet med at båten etterpå skulle til Norge. Slik gikk det ikke, for båten gikk tilbake fra Amerika til England, for så å ta enda en tur til Amerika. Derfra gikk turen til Liverpool. Nå var det blitt 22. september. Båten gikk den 2. oktober videre for en tur til Vest-Afrika. Den var nede i Lagos, hovedstaden i Nigeria, med forskjellige stoppesteder langs Afrika-kysten både på vegen ned og på vegen opp. Tilbaketuren fortsatte innom Dover i England, deretter gikk båten til Hamburg i det krigsherjede Tyskland (djevelens rike, som Hjalmar dengang skrevi dagboken). Så gikk båten til Gdynia(Gdansk) i Polen, og derfra gikk båten endelig til Oslo med ankomst den 7. desember 1945.
Dette var første gangen på mange år at Hjalmar satte sine bein på norsk jord, men han kunne ikke reise rett hjem, fordi han ennå måtte arbeide på båten fram mot jul. Han sendte bud på sin kone, som kom nedover den 14. desember. De feiret en hyggelig jul sammen, for første gang på ti år, ombord på Skiensfjord. Første juledag reiste de sammen nordover til Husby.
Den 28. desember kl. 1530 kom Hjalmar med lokalbåten til Husby. Han skriver: "blev så bedt inn til handelsmannen, og vi spiste så kvelds der, hele familien, og gikk så hjem og fikk se det nye huset (som) min kone hadde bygget under krigen. Det var mine to eldste sønner som hadde satt det opp, og det var meget flått gjort. Jeg hadde aldrig trodd at det var så stort og fint som det var alt sammen." Det måtte være rart for Hjalmar å komme tilbake til det fredelige Husby etter så lang tid, og etter å ha opplevd så mye krig og elendighet. Jeg kan huske at han fortalte at han hadde kjøpt hjemkomstgaver til sine barn. Han hadde blandt annet kjøpt sko til sin yngste sønn, som han husket som en liten guttunge. Skonummeret ble deretter. Det han ikke hadde forestilt seg var at sønnen var blitt nærmere to meter lang, og at føttene ikke var så små lenger. Det går fram av dagboken at han hadde fine dager denne tiden han var hjemme, og at han grudde seg for å dra ut med Skiensfjord igjen. Hjalmar var nå blitt 52 år gammel.
Skiensfjord gikk i de neste årene i en mer eller mindre fast rute fra Oslo til Øst-Afrika og Madegaskar. Turene nedover gikk gjerne innom Gøteborg, København, England, Frankrike og enten nedover kysten av Vest-Afrika med en del stoppesteder, og videre rundt Sør-Afrika til Madegaskar og Øst-Afrikakysten, eller den gikk gjennom Middelhavet og Suez-kanalen og nedover Østkysten av Afrika.
I Øst-Afrika traffikerte skuta forskjellige havnebyer i noen måneder på hver tur. Den var ofte innom steder som Dar-Es-Salam, hovedstad i Tanzania, Tanga i Tanzania, Zanzibar, en øy like utenfor Tanzania, Mombasa i Kenya, Lorenco Marqes(byen heter nå Maputo og er hovedstad i Mosambik). Disse stedene er på det afrikanske fastlandet. I havet utenfor ligger den store øya Madagaskar (større enn noen europeisk stat). Der traffikerte skuta havnebyene rundt hele øya. det var Majunga, Diego Suarez, Tamatave, Fort Dauphin (Tolanaro), Mansjary, Farafaugana og Nossi-bé. I tillegg var de på hver tur, en eller flere ganger, innom øyene Mauritius og Reunion lenger øst i havet. Reunion tilhører Frankrike og Mauritius tilhørte Storbritania, men er nå selvstendig.
Hjemturene gikk som oftest igjennom Suez-kanalen og over Middelhavet, men én tur gikk tilbake rundt Sør-Afrika og oppover Vest-Afrika.
Hver tur varte gjerne sju-åtte måneder. Hjalmar var med på ialt ni slike turer fra den 4. mars 1946 til han mønstret av for godt den 12. mars 1952. Hjalmar var ombord hele denne perioden, med unntak av ca. et halvt år hjemme i Husby etter den andre turen. Han mønstret da av 3. juni 1947 og på igjen den 22. januar 1948. Etter denne ferien var han altså fire år sammenhengende ute. Av dagboka kan vi se at Hjalmar gledet seg svært til hver gang båten skulle til Oslo, da hadde han som oftest besøk av sin kone en ukes tid, før båten dro ut på ny tur igjen.
Dagboken for disse årene inneholder for det meste datoer og klokkeslett for anløpene i de forskjellige havnene, men av og til skriver Hjalmar mer utfyllende om sine opplevelser. Her er noen eksempler:
"23/5 1946 ankom til Dar-Es-Salam kl. 8 morgen, men gikk herfra samme dag kl. 17 eftermiddag. Her var en del (av mannskapet) ute og badet, og det var noen som sa at der var hai, men dem badet likevel, og plutselig kommer 3die styrmann opp av vannet bare i en blodpøl og roper at der er hai. Han fikk då to store kutt i låret, helt inntil benet, men klarte å svømme til fallrepet, hvor der var flere som tok imot ham, for blodet fosset av ham. Og fikk ham så i land med en gang, og dem trodde at han skulle klare seg."
Av og til tok de med passasjerer: 7/6 1946 "Har fått ombord en tyve negerjenter, eller det er kjærringer, det vet ikke jeg. Dem skal ligge på dækk, så det blir ikke noen lugarer på dem."
"Den 24/7 (1946) gikk herfra (Tamatave på Madagaskar) i kveld kl. 21, men fikk ombord en to hundre okser. Der blev laget binger på dækk, og dem blev stuet så full av okser at vest en datt eller la seg, så kunne den ikke komme opp igjen, men blev trakket ned av de andre, og blev så liggende til den var død. Og så (må vi) ta den i vinsen og hive den over bord. Første natten blev der tre trått ihjel, og hivet over bord. Så det er som dyreplageri det her.
Den 26/7. Idag har vi hivet elleve okser over bord som var døde. Dem legger sig ned og så er det så trangt at dem blir tråkket ihjel av de andre. Det er mange flere som er nesten døde. Dem blir lempet i mårra før vi kommer inn.
Kom idag (27/7) til Reunion, men ligger for anker. Har lempet 32 okser overbord som var døde, og mange var bare så vidt at det var liv i dem, og dem blev tatt på land."
"Den 22/12 1946 kom til Port Said kl. 11, og skal laste noen tonn med løk her. Her er et farligt leven med folk som har alt muligt og skal selge. Dem kommer ombord lenge før båten kommer inn på havnen, og dem har alt muligt at selge."
"Den 26/10 (1948). Ja idag var jeg 55 år, og kokken hadde lavet bløtkake og gode greier til kaffen idag, så det var stor stas i messen idag. Men kanskje det har blitt bløtkake vist jeg har vært hjemme, og det har jo vært meget bedre."
"Den 25/1 (1950) kl. 7 kom vi til Majunga (på Madagaskar), og her fikk jeg en hai."
"Den 3/3 (1950) kl 9 kom vi til Mauritius hvor at vi skal skifte propell, og hvad tid vi blir ferdig vet vi nu ikke.
(29/3 1950) Har lagt her (Mauritius) i 27 dager nu før at vi kunne ble ferdig, men endelig nu skal vi gå herfra."
"Her (Freetown - hovedstaden i Sierra Leone i Vest-Afrika) blev en av fyrbøterne hatt på sykehus, og døde den 6/8 (1951), og blev begravet samme dag.
Den 10/8 kl. 3 kom vi til Dakar for bunkring, og havde så fem negre i lasten som havde gjemt sig då vi gikk fra Freetown. Det blev jakt på dem før at vi fikk tak på alle. Vi måtte bruke stimslange for at få dem frem, og politiet tog sig då av dem."
"Den 25/3 (1952) mønstret jeg av. Hadde då vært vel fire år ombord." Etter at Hjalmar mønstret av denne gangen så blev han værende hjemme på Holthe i Husby. Han levde et rolig liv, og klarte seg med sin pensjon. Han hadde et uthus, som var innredet som et verksted. Der røkte han sin Gull-snitt, og der hadde han massevis av verktøy og forskjellige saker og ting som han hadde samlet på iløpet av årene til sjøss. I dette uthuset likte han å arbeide med, og å reparere ulike ting. Som de fleste andre krigsseilere så måtte nok Hjalmar også stri med det han hadde opplevd under krigen, men han klarte seg bra. Han hadde ofte voldsomme migrene-anfall, men om dette hadde noe med krigsopplevelsene å gjøre skal være usagt. Etter flere hjerneblødninger døde han i 1973, 80 år gammel.
Angående Hjalmars krigsseilerinnsats, se også Siri (Holm) Lawson flotte side.
|
1893 - 1973
Startside
Søk
Skriv ut
Legg til bokmerke
[1] 
: Adresse
: Sted
: By
: Kommune/Prestegjeld
: Stat/Fylke
: Land
: Verdensdel
Finn
Etternavn
Bokmerke
Steder
Datoer
Kirkegårder
Søk etter navn
Søk etter familie
Bilder
Dokumenter
Historier
Opptak
Videoer
Album
All Media
Nyheter
Etterlysing
Rapporter
Statistikk
Notater
Kilder
Resurser
Ta kontakt
Egne data
Aner
Etterkommere
Slektskap
Tidslinje
Foreslå
= Link til Google Maps